If you wanna believe the lie, then go on living your life. But the world is evil, John. It’s just plain evil. That’s the truth.
Meeting Evil starter med en lett og leken tone, men om det var poenget er vanskelig å si når rulleteksten dukker opp på skjermen. Jeg likte den første halvdelen med filmmusikken og mystikken rundt denne Richie. Etter halvspilt tid mister filmen sjarmen, og den blir lite spennende og ganske så dum når den også mister lekenheten som den hadde i starten. Når selveste Samuel L. Jackson ikke blir truende, da vet du noe er galt.
Historieutviklingen blir simpel når ting avsløres, avsløringen kommer heller ikke som noe sjokk når en rollefigur viser sin tøffe og harde side. Da kommer også lettvinte løsninger som gjør at filmen bare blir dårligere og dårligere. Meeting Evil blir for seriøs, men filmmusikken og effektlydene sier noe annet. Hva skjedde egentlig med denne produksjonen?
Meeting Evil er en forvirrende film som kunne ha vært artig hadde den vært en mer parodi på den onde mannen som leker med en uskyldig person. Men etter halvspilt tid blir den feig og kjedelig, den har ikke noe nerve eller sjarm, selv med den sorte humoren.
