Matsuko Kawajiri blir funnet drept, og Shou får en oppgave av sin far. Han må rydde leiligheten til Matsuko, og etter hvert dukker det opp mystiske personer rundt leiligheten. Er det noen av disse personene som står bak drapet?
Memories of Matsuko starter friskt, og minte meg litt om Amelie from Montmartre. Matsuko er i starten en herlig rollefigur som gnistrer av livsglede. Hun kommer på kant med familien, og blir etter hvert utstøtt. Hun er i starten et godt menneske som ofrer seg for andre, med dette får konsekvenser. Hun er redd for å være alene, og mennene hun finner pleier å være dårlige mennesker, som banker henne. Når hun først finner en mann som er oppriktig og ikke voldelig, så innhenter fortiden henne.
Første halvdel av Memories of Matsuko er magisk med mye sang og visuelle godbiter. Men så blir filmen mørkere og mørkere, og det hele ender som en gresk tragedie. Dette er en film som man blir sliten av. Det jeg mener er at Matsuko er en herlig kvinne som man unner alt godt, men som aldri finner lykken uansett. Det blir slitsomt å se denne rollefiguren lide så mye, og når slutten kom kunne jeg endelig puste lettet ut.
Miki Nakatani som spiller Matsuko gjør en helt fantastisk rolletolkning. Det er virkelig imponerende hvordan hun tolker rollen som Matsuko. Memories of Matsuko vil jeg på en måte kalle den japanske utgaven av Amelie from Montmartre, den mørke utgaven.
Memories of Matsuko er en film som viser en god person som tar feil valg i livet, og hvor fort livet kan bli snudd opp ned på et lite øyeblikk. Dette er ikke en film som får deg i godt humør.
