Vi følger utvalgte krigsfanger som blir holdt fanget av japanere under den andre verdenskrig. Livet i denne fangeleiren er ikke så lett, for japanerne er selvfølgelig litt smågale og hissige, og det dukker opp en ny krigsfange som er litt selvdestruktiv.
Det har kommet såpass mange filmer i denne sjangeren at det skal litt til for å gi oss noe nytt. Grunnen til at jeg ville se Merry Christmas Mr. Lawrence, var på grunn av to skuespillere ved navn David Bowie og Takeshi Kitano. Disse to leverer to fine rolletolkninger, selv om det blir litt merkelig å se David Bowie når han tenker tilbake i tid når han ikke var der for sin lillebror. Da poserer han som en skikkelig popstjerne.
Når det gjelder karakteren som David Bowie spiller så er dette en karakter som er ute etter å straffe seg selv etter en spesiell hendelse når han ikke var der for sin lillebror. Greit at han ikke er stolt over det øyeblikket, men å straffe seg så hardt som han gjør i filmen ble for meg urealistisk.
Ellers blir det selvfølgelig det vanlige når det gjelder denne type filmer der fangene og deres voktere stadig er i tottene på hverandre, og japanerne skal man ikke kødde med når de har sine sverd klare.
Det som skuffet meg litt var at jeg emosjonelt ikke følte så mye for karakterene. Jeg ble spesielt satt ut når David Bowie besøkte fortiden med en syngende lillebror. For min egen del følte jeg at dette ikke passet inn i denne filmen i det hele tatt. Det var som å se en helt annen film i disse scenene.
Jeg har sett bedre filmer i denne sjangeren, men Merry Christmas Mr. Lawrence er verdt å se for den skiller seg litt ut fra moderne filmer i samme sjanger og det var interessant å følge spesielt karakteren som har bodd i Japan og som prater japansk. Han får et spesielt forhold til noen av de mest sentrale japanske karakterene i filmen.
