Vi følger en restauranteier som kun holder åpent fra midnatt og til rundt 07:00. Han får mange forskjellige kunder, noen er stamkunder, mens andre er nye og de nye trenger for det meste litt hjelp i livet.
Midnight Diner starter lovende når restauranteieren må hjelpe en yngre kvinne som er hjemløs etter at ting ikke gikk som planlagt når hun ankom Tokyo. Da er Midnight Diner en interessant film der vi følger eieren av den lille restauranten og den unge kvinnen som faktisk kan lage mat hun også.
Midnight Diner har hjertevarmen og maten, og den blir aldri mørk. Men de fleste karakterene man møter føles dessverre ikke ut som ekte mennesker. Situasjonene de er i føles ekte ut, men måten de oppfører seg på er kun noe man ser i filmer.
Men for hver nye kunde som dukker opp, blir filmen dårligere og dårligere. Kundene blir mye mindre interessante, og mot slutten holdt jeg på å dø av kjedsomhet. Det blir så lite engasjerende mot slutten at det ikke føltes ut som om jeg så samme film som jeg gjorde i starten.
Midnight Diner er basert på en populær TV-serie i Japan. Jeg kommer nok aldri til å oppsøke TV-serien, for hvis Midnight Diner er representativ for hva som venter, så tar jeg advarselen jeg fikk i denne filmen og stikker. Sayonara!
