Hey, pretty girl, time to wake up.
Mulholland Dr. har jeg sett en gang tidligere. Jeg skjønte mye av filmen, og det er ikke en vanskelig film å tolke egentlig. Tror jeg da. Det vanskelige er å finne mening med enkelte scener og rollefigurer. En ting er sikkert, Mulholland Dr. er en unik filmopplevelse.
Regissør er David Lynch, og han trenger ingen nærmere introduksjon. Han er sær, genial og lager filmer som får en til å bruke de små grå. I hovedrollene finner vi Naomi Watts og Laura Harring. Begge gjør gode rolletolkninger, men Naomi Watts irriterte meg voldsomt med sin blide og positive holdning i starten av filmen. For de som ikke har sett Naomi Watts før kan de tro at hun er en elendig skuespiller. Det er hun ikke, men det virker som om hun er det i starten av Mulholland Dr. Når hun først viser hva hun kan i de mer skremmende og rørende scenene, da holder man kjeft om at hun er en dårlig skuespiller. Da viser Naomi Watts at hun er en av de beste kvinnelige skuespillerne i Hollywood.
Det unike med Mulholland Dr. er at filmen hele tiden føles ut som en drøm. Filmmusikken er veldig viktig å trekke frem her, for den er halve filmopplevelsen. Det skapes en fantastisk atmosfære her med den drømmelignende filmingen og filmmusikken. Atmosfæren er trykkende, og kombinert med gode rollefigurer og god dialog er Mulholland Dr. en fantastisk filmopplevelse.
Mulholland Dr. er en av de beste filmene til David Lynch. Det tar litt tid før han kommer med en film. Men filmene pleier å gi deg en minnerik opplevelse. Det gjør Mulholland Dr.
