Most babies are accidents. Not me. I was engineered. Born to save my sister’s life.
My Sister’s Keeper tar opp et alvorlig og interessant tema som dessverre ikke blir avsluttet på en skikkelig måte. Slutten er rett og slett flåsete, og ødelegger mye av filmen. For dette er en film som byr på mange rørende scener. Den provoserer og engasjerer, men det kan virke som om den har for mange baller i luften.
Det er helt forkastelig å sette et barn til verden som skal fungere som donor for sin søster. Foreldrene skulle ikke hatt barn når det gjør noe slikt. Det er moralsk forkastelig. Det kan virke som at dette vil bli hovedfokuset i filmen når lillesøsteren oppsøker en advokat. Underveis oppdager man at mor, spilt av Cameron Diaz, ikke er riktig bevart i hodet. Hun skulle vært fratatt den yngste datteren som fungerer som en donormaskin. Hun er ikke riktig skrudd sammen, for hun forandrer så å si aldri mening. Hun tar ikke selvkritikk, og vi har en far som er en tøffel.
Livet kan være tøft, spørsmålet er om det er riktig å sette et barn til verden som ikke kommer av kjærlighet, men desperasjon fra foreldrenes side sånn at de kan redde den eldste søsteren. Når man på slutten av filmen glemmer at en ungjente på 11 år har blitt utsatt for overgrep fra foreldrene, da skjønner jeg ikke helt poenget med å fokusere på denne delen. Da er det bedre å lage en film som kun viser den vanlige siden av sykdom, ikke en rettssak der det er den yngste må ta opp kampen mot moren i rettssystemet.
My Sister’s Keeper er en velspilt film som byr på noen såre øyeblikk. Hadde det ikke vært for gærne foreldre, ville dette vært en film jeg sikkert ville ha sett flere ganger. Men når alle smiler og glemmer hva som har blitt gjort, hva spesielt moren har gjort, da rister jeg bare på hodet. Jeg likte filmen, men vær klar over denne meget store mangelen som blir veldig synlig underveis.
