Løp!
My Way er en film mange har ventet på, også undertegnede som elsket Tae Guk Gi: The Brotherhood of War. Endelig er også Dong-gun Jang tilbake i en asiatisk film igjen, så her har man regissøren bak Tae Guk Gi: The Brotherhood of War og Dong-gun Jang i en ny film igjen etter deres forrige samarbeid som viste seg å være den beste krigsfilmen som sørkoreanerne har laget. Ikke rart forventningene var store når også en av Japans beste skuespillere også er med, Jô Odagiri.
My Way var som forventet estetiske nydelig med energiske kampscener som dessverre blir litt uoversiktlige med rask klipping og litt dårlig redigering. Filmmusikken er strålende, den går fra det heltmodige til det sørgmodige, det er energi og følsomhet i filmmusikken. My Way er en Hollywood-film i ånd.
Det som ødelegger mye av filmen er rollefigurene som er kun karikaturer uten sjel. Det er så synd å se en så velprodusert film blir holdt tilbake av de karikerte rollefigurene. De er så enkle og endimensjonale at manuset skulle ha blitt skrevet på nytt så man som seer kunne bli mer engasjert og mindre irritert over hvor dårlig rollefigurene er skrevet.
Japanerne er som vanlig djevelfolket i Asia. De er rett og slett verre enn nazistene, spesielt i filmer fra Kina og Sør-Korea. De er så onde at man føler det ødelegger det meste, hvor er de menneskelige trekkene? Dette mangler My Way, noe man merker etter en kort stund.
Skuespillerne er gode, her skal man ikke klage. Men jeg forventet ikke å se en nytolkning av Tae Guk Gi: The Brotherhood of War. Regissør Je-kyu Kang bruker den samme grunnmuren som han brukte i Tae Guk Gi: The Brotherhood of War, bare at rollefigurene er mye dårligere skrevet i My Way.
My Way er en storslått krigsfilm som ser og høres bra ut. Men historien er ganske simpel med to rivaler som etter hvert begraver stridsøksen for å komme hjem igjen.
