Nanjing-massakren.
Endelig en film fra Vesten som tar for seg Nanjing-massakren. En gruppe skuespillere leser fra dagbøkene til kinesere og andre som opplevde Nanjing-massakren. De fleste skuespillerne leverer bra, noen lever seg inn i teksten. Men en som gjør en slett jobb er Woody Harrelson, som man kan se tydelig leser fra manus med sin monotone stemme.
Man kunne egentlig ha spart seg for å vise bilder av skuespillerne når de leser teksten fra dagbøkene. Det fungerer ikke helt. Det som virkelig fungerer er når de overlevende forteller sine historier. En sterk historie er når en av de overlevende forteller om sin mor og lillebror som blir stukket med bajonetter. En gripende og jævlig historie, som en gang for alle spytter på det idiotiske ordtaket at tiden leger alle sår. For noe forbanna pisspreik!
En ting er klart, og det er hvem som er det syke folk av Asia. Japanerne. Jeg dømmer selvsagt ikke alle, for jeg lærte noe nytt i denne dokumentaren. Sivilbefolkningen visste ikke helt hva som foregikk i Nanking, det samme gjaldt oss i Vesten. Men når først bilder kom ut fra Nanking, ble ingenting gjort.
Vi får også servert noen intervjuer der japanske soldater forteller hva de opplevde. Det er ikke lange ikke lange klipp, men det som slo meg var at de viste ikke særlig tegn til anger eller indre demoner. Alle som ble med på denne massakren, soldater, ledere og medlemmer av keiserdømmet, burde vært henrettet. De fortjener faen meg ikke å leve, syke svin!
Nanking er en gripende og lærerik dokumentar som alle burde få med seg.
