Vennskap.
No Boys, No Cry har to gode skuespillere i Satoshi Tsumabuki og Jung-woo Ha. De som klarer å se forskjell på navnene, skjønner at dette er et samarbeidsprosjekt mellom Sør-Korea og Japan. Jung-woo Ha er nok mest kjent for sin rolle som seriemorderen i The Chaser. Han er en god skuespiller, se bare på hans forvandling i My Dear Enemy, han er ikke til å gjenkjenne i den filmen.
I No Boys, No Cry følger vi en sørkoreaner som jobber for en mektig gangster. Han ser opp til denne lederen som kaller ham en sønn, men det er bare tull, for lederen tenker bare på seg selv, penger og sitt rykte. Når en kidnappet kvinne forsvinner, havner de to nye vennene i trøbbel. Jakten på å overleve, og jakten på penger er deres eneste mål.
Filmen er velspilt og byr på litt sort humor. Savnet av sympatiske rollefigurer blir etter hvert for sterkt, og rollefigurenes skjebne blir ikke så interessant lenger. Et annet problem er at det er for mange historier, og for lite avklaringer. Ingenting er mer irriterende å se filmer der man aldri får svar på hva som skjer videre med rollefigurene, spesielt i filmer som ikke krever noe av seerne. Noen av historiene er interessante, men de får ikke utviklet seg videre grunnet andre historier som føltes påtvunget.
No Boys, No Cry beviser det jeg har sagt så mange ganger før. Sørkoreanerne er ikke noen hyggelig typer, sagt med et lurt smil.
