Hevn.
No Mercy er en blanding av to sørkoreanske filmer, Seven Days og Oldboy. Hevn er i fokus, og der de fleste filmer blir feige når slutten nærmer seg, forandrer aldri No Mercy retning. Den gir publikum noen skikkelig slag i trynet, og jeg likte det! Dette er grunnen til jeg elsker filmer fra Sør-Korea!
Problemet med No Mercy er at den aldri helt klarer å engasjere. De fleste er noen drittsekker i filmen, det er ikke noe nytt i en sørkoreansk-film. Jeg håper ikke alle mennesker i Sør-Korea er slik de blir fremstilt i filmer, da finnes det ikke noe håp for dette landet. Ser man en del filmer fra Sør-Korea skjønner du lett hva jeg mener. Jeg klarer aldri å bry meg om drittsekker og deres familier. Er far i huset en drittsekk, kan du banne på at resten av familien også er det. Det får vi aldri svar på i No Mercy. Vi skal føle med datteren siden hun har en arvelig sykdom som er meget alvorlig. Bare for at en person er syk, betyr ikke at personen ikke er en drittsekk. Vi snakker om en sørkoreaner her, derfor må jeg stemple datteren som en drittsekk. Dermed brydde jeg meg svært lite om hvordan det hele ville ende, bare at slutten skulle være skikkelig mørk. Og det var den.
Kyung-gu Sol leverer alltid varene. Han presenterer sørkoreanerne på beste vis, slik som jeg forestiller meg at de er. Bannende, uhøflig og korrupt. Herlige filmtyper som skremmer vekk de fleste med sin væremåte. Jeg lurer på om Kyung-gu Sol er en selvpiner, om han har gjort noe galt i livet, for han spiller nesten alltid rollefigurer som får kjørt seg. Mye svette, juling og dramatikk preger hans merittliste. Han er en mester i denne type roller.
En film på det jevne som har en grafisk obduksjon og en herlig slutt. Tempoet er ujevnt, og filmen burde vært 20 minutter kortere. Største problemet er mangel på engasjement, som seer brydde jeg meg lite om rollefigurene. De fleste fikk som fortjent, skurkene hadde et godt motiv.
