I was born to breathe… But I wasn’t breathing just because I was born.
I 2002 kom Sion Sono ut med den fantastiske Suicide Circle, også kjent som Suicide Club. Dette var en film jeg falt for, og jeg gledet meg da jeg hørte at Sion Sono hadde planlagt en trilogi. Noriko’s Dinner Table er den andre filmen i denne trilogien, og den tredje skal ikke være så langt unna.
Handlingen i filmen foregår før og etter Suicide Circle. Men ikke tro at Noriko’s Dinner Table er en samme type film som Suicide Circle. Dette er mer en dramafilm med en spillefilm på hele 160 minutter. Og det er altfor langt, for Noriko’s Dinner Table er treg og til tider idiotisk.
Vi har to unge selvopptatte tenåringsjenter som finner ut at de ikke har det så godt hjemme og rømmer. Jada, vi vet at det er ikke lett å være ung. Men når man kun er 17 år og yngre enn det, og man ikke blir mishandlet, så blir disse to unge jentene uspiselige. De utsetter foreldrene for store påkjenninger, og det ender med at moren tar sitt eget liv. Jentene finner en gal sekt, og i jakten på å finne lykken og seg selv, jobber de som skuespillere der de leies ut som familiemedlemmer til ensomme mennesker. De blir totalt hjernevasket der de glemmer hvem de en gang var. Det er så tragisk at jeg ikke har ord.
Jeg hatet intenst disse to selvopptatte, unge tenåringsjentene noe så voldsomt, det skal Sion Sono ha ros for. Skuespillerne gjør en fremragende jobb i filmen, men budskapet i Noriko’s Dinner Table kjøper jeg ikke denne gangen, Sion Sono. Det fungerte mye bedre i Suicide Circle.
Noriko’s Dinner Table er som sagt treg. Uheldigvis er Noriko’s Dinner Table en dialogdrevet film som har scener som fortsetter i det uendelige uten å gjøre nytte for seg. Men noen regissører tror at filmen blir mye bedre og dypere da, men for min egen del blir jeg bare så forbannede irritert. Jeg klarer godt å tolke hva Sion Sono vil formidle, men jeg vil ikke ha det inn med teskje.
Jeg kan ikke anbefale denne filmen selv om Noriko’s Dinner Table er den andre filmen i å finne seg selv trilogien. Suicide Circle var en artig og god thriller som fikk deg til å tenke, og filmen var spennende og underholdende. Det er ikke Noriko’s Dinner Table. Nå håper jeg inderlig at Sion Sono tar seg sammen og leverer en flott avslutning når han en gang kommer med den tredje og siste filmen i denne trilogien.
