John Lennon og hans indre demoner.
Musikken har jeg hørt, The Beatles vet alle hvem er. Men jeg vet ingenting om privatlivet til medlemmene av The Beatles. Etter å ha sett Nowhere Boy fikk jeg et helt annet inntrykk av John Lennon. For en som ikke vet noe som helst om hans bakgrunn, fikk jeg inntrykk av at han var en stor nerd med merkelig smak. Men i Nowhere Boy er han tvert det motsatte. Han er en kvalm ufyse, en rebell uten hjerne, en ung gutt med mye sinne og frustrasjon. Jeg hatet ham intenst, men mot slutten fikk jeg mer sympati følelse for denne ufyselige guttevalpen som har problemer med å uttrykke sine følelser uten å oppføre seg som en idiot. Han er umoden og utakknemlig, heldigvis ser han lyset etter hvert.
Litt musikk får vi også, men fokuset er på John Lennon, hans mor og hans tante. Det er interessant å se hvordan John Lennon utnytter søstrene til sin fordel når han føler for det, men det ulmer en flamme som venter på å komme ut. John Lennon var en ulykkelig gutt slik som han blir fremstilt i Nowhere Boy, musikken reddet ham. Uten musikken så ikke fremtiden like lys ut for denne karen. Nå baserer jeg dette på hvordan han ble fremstilt i filmen, så det kan hende at jeg tar feil.
Jeg liker musikkfilmer som er basert på sanne hendelser. En fin balansegang der halvparten av filmen består av musikk, og den andre halvparten består av menneskets sinn og vonde opplevelser. Det er ikke like interessant med en solskinnshistorie i musikkfilmer, beste musikken blir skrevet når artisten har opplevd en skikkelig nedtur i livet, da kommer følelsene best frem.
Aaron Johnson imponerer som Jon Lennon. Han overbeviser ikke helt i emosjonelle scener, han kommer bare halvveis der, men ellers er han strålende som en ufyselig John Lennon. Kristin Scott Thomas er alltid solid som en jernkvinne uten for mye følelser. Det var sikkert et svakhetstegn på den tiden å vise svakhet, så Kristin Scott Thomas er et perfekt valg som en dame med streng disiplin og lite medfølelse. Scenen når onkelen til Jon Lennon dør er skremmende og ufyselig når John Lennon søker trøst hos sin tante. Snakk om å få en kald skulder!
Nowhere Boy var en positiv overraskelse. Jeg ville se mer da filmen er ganske kort til å være en biografifilm om en av verdens mest kjente musikere. Jeg håper det kommer en oppfølger der vi følger The Beatles vei til berømmelse.
John Lennon var en ganske ufyselig type, med relativ lav inteligens, på tross av hans bestrebelser på å fremstå filosofisk og mystisk. Det er bare å se på hvordan han utalte seg om sine band “kamerater” i Beatles både mens han var der og etterpå. Men musikken kan ingen ta ifra ham. Jeg har ikke sett filmen og kommer helle rikke til å se den, på dette punktet er vi helt uenige. Jeg er kun interessert i musikken musikerne lager, deres historier eller personlighet er meg knekkende likegyldig, så lenge dem kan skrive of spelle kan de være akkurat så sympatiske eller ufyselige som de bare vil.
Derfor Axl Rose er så herlig.