En dårlig overdose med drama.
En gammel mann forteller sin historie når han måtte si farvel til sitt hjemland og reise over til USA når Koreakrigen brøt ut i 1950.
Jeg skjønner ikke helt hvorfor så mange liker denne bæsjklatten av en film. Skuespillerne imponerer ikke, de er bare middelmådige, noe de også alltid har vært.
Filmmusikken er grusom, jeg hater når filmmusikken misbruker fiolinen og karakterene bare gråter og gråter. Det skjer ofte i Ode to My Father. De er så triste, og de overspiller så mye når de forsøker å være svært opprørte og emosjonelle. Det blir bare trist og deprimerende å se så mye dårlig skuespill.
For meg føltes Ode to My Father ut som en dårlig sørkoreansk versjon av den klassiske filmen, Forrest Gump. Vi følger protagonisten fra hans barndom og helt frem til nåtiden. Han er en gammel gubbe med dårlig sminke som forsøker å gjøre skuespilleren eldre enn det han egentlig er, dette gjelder også alle de andre karakterene som er gamle og som har blitt sminket opp. Når fremdeles Hollywood sliter med å få yngre skuespillere til å se gamle ut, hvordan i helvete skal en filmnasjon som Sør-Korea klare det på en bedre måte?
Ode to My Father er en virkelig dårlig film. Når du ser denne bæsjklatten av en film så vil du forstå hvorfor det har kommet så få gode filmer fra Sør-Korea i de siste årene. Emosjonelt er dette en billig og manipulerende film som mangler ekte følelser, og karakterene er kun irriterende og man ønsker å se dem brenne i helvete med den jævla fiolinen!
