Vi følger tyske krigsfanger under den første verdenskrig. De er i en japansk fangeleir der sjefen for fangeleiren forsøker å gjøre oppholdet best mulig for fangene, respekt er stikkordet.
The Ode to Joy skal delvis være basert på sanne hendelser . Det var faktisk litt hyggelig å se en krigsfilm der fangene blir behandlet med respekt. Jeg har sett nok av japanske fangeleire i filmsammenheng der de fleste vi møter er sinte sadister.
Men i The Ode to Joy er de fleste vennlige og hyggelige mot hverandre, det blir kanskje litt for varmt og hyggelig, for det er ikke mye negativitet i denne filmen. Fangene spiser god mat, og hjelper til med godt humør. De får jo en tur til stranden der de kan leke og hygge seg.
Karakterene er veldig enkle. De er for det meste positive og hyggelige, de har ikke så mye personlighet. De har sine forskjellige interesser som de får brukt for, men dette er ikke en film som dykker dypt ned i psyken til karakterene som befinner seg i denne fangeleiren.
Skuespillerne er av blandet kvalitet når det gjelder de hvite djevlene. Man finner en slugger som Bruno Ganz i en rolle, men hans rolle er ikke så stor, det kan man vel si om de fleste karakterene som er tyske.
Det var i hvert fall hyggelig å se en varmere japansk film der japanerne ikke behandler alle andre som dritt.
