Hodet til en hellig statue har blitt stjålet fra en liten landsby, og Ting får oppgaven å bringe hodet tilbake igjen.
Du ser ikke denne filmen for historien, for historien er syltynn. Tony Jaa blir kalt arvtageren til Jet Li og Jackie Chan, og det er lett å forstå når man ser Ong-Bak. Tony Jaa har laget to filmer, Ong-Bak og Tom Yum Goong. Mange mener at Tom Yum Goong overgår Ong-Bak, men det er jeg ikke enig i.
Det har ikke skjedd på mange herrens år at vi kan si at vi har fått en ny kampsportfilm som er en av tidenes beste, men det har vi med Ong-Bak. Tidenes beste kampsportfilmer etter min mening er Drunken Master II med Jackie Chan og Fist Of Legend med Jet Li. Det er selvsagt noen andre filmer som kom ut før Drunken Master II og Fist Of Legend. Men disse to filmene føles komplette. De beste kampsportfilmer ble laget på 70-80 tallet, så det er lenge siden det kom ut en skikkelig klassiker. Men så kom Tony Jaa og Ong-Bak!
Tony Jaa har en helt sinnssyk kroppsbeherskelse. Mannen bruker ikke noe form for vaier eller annet juks. Det du ser er ekte. Nå har han bare medvirket i to filmer, så vi vet fremdeles ikke hva han er i stand til. Jeg er usikker om han kan bli den nye Jackie Chan. Da heller jeg mer mot Jet Li. Jackie Chan sine stunts på 80 tallet er det ikke mange som overgår! Det Tony Jaa har som ikke Jackie Chan har, er spenst. Mannen hopper høyt, og da mener jeg høyt! Måten han beveger seg på minner meg mer om den undervurderte Yuen Biao. Atletisk var Yuen Biao den dyktigste i gruppen 3 Brothers. Gruppen består av Jackie Chan, Sammo Hung og Yuen Biao. Yuen Biao gjorde også en del stunts for Jackie Chan. Stilartene Tony Jaa bruker er blanding av muay thai, taekwondo og judo. Det er akkurat det som gjør Tony Jaa unik, samme som Jackie Chan, Bruce Lee og Jet Li. De har en stil som skiller seg ut, og skiller seg ut gjør Tony Jaa. Det er dette som muligens vil føre Tony Jaa til topps.
Ong-Bak starter litt tregt. Det skjer ikke mye den første halvtimen. Det er egentlig bra at regissøren ikke starter kjøret med en gang. For når det starter, da tar det av! Vi får servert en løpetur gjennom Bangkoks gater der Tony Jaa viser sin enorme kroppsbeherskelse, en slåsskamp i en bar der han tilslutt møter tre forskjellige motstandere som han banker regelrett dritten ut av. Det er ikke ofte, eller jeg tror jeg ikke har sett det, at en mann kommer flygende med albue og kne samtidig og treffer. Det må gjøre vondt for den som tar imot dette fra Tony Jaa.
Det er ikke bare slåssing i filmen. Vi blir servert en tuk-tuks actionsekvens, og der går det unna. Det som ødelegger for filmen er at Tony Jaa sin siste motstander som alltid skal være den sterkeste og dyktigste, ikke kan slåss for fem øre. Han trener ikke kampsport, og det ser man lett. Grunnen til at de brukte han var for hans fysiske utseende. Tony Jaa sin karakter har egentlig ikke noe særlig motstandere i denne filmen, og slik skal det ikke være etter min mening. Selv om jeg elsker filmen, så kan jeg ikke kalle den en klassiker og putte den i samme bås som Drunken Master II og Fist Of Legend. De to filmene var komplette med en skikkelig kamp på slutten, noe Ong-Bak ikke har.
Vi får også servert litt humor. Humoren tar Humlae seg av. I løpescenen blir han også forfulgt av en gjeng, og Humlae stopper opp og tar opp en kjøttøks. Gjengen blir ikke redde og går mot han, men Humlae finner en gedigen kjøttøks og gjengen stopper opp. Plutselig går det en gammel dame forbi og roper: Kniver til salgs, kniver til slag. Gamla har to stappfulle kurver med kniver i, og vi ser i slow-motion Humlae kaste fra seg kjøttøksa med gjengen like i hælene med kniver. Den scenen er utrolig morsom.
Ong-Bak var ett frisk pust. Vi blir endelig servert noe nytt i en kampsportfilm, og aldri har albuer og knær vært så morsomt å se på. Tony Jaa har en lang karriere foran seg, og jeg håper at han stadig kan fornye seg film etter film. Ong-Bak er tiårets beste kampsportfilm, og en av de beste noensinne. Den når ikke helt opp til Drunken Master II og Fist Of Legend i min bok, da filmen mangler den berømmelige hovedkampen som setter prikken over i-en. Filmen som kom ut etter Ong-Bak, Tom Yum Goong, var en skikkelig skuffelse.
Til skrekk og gru. Det var Steven Seagal som oppdaget denne filmen før Luc Besson. Han ville kjøpe rettighetene til filmen og medvirke som en buddhistmunk, nemlig læreren til Ting! Anbefaler dvd utgaven til Premier Asia som er en dobbeltutgave. Denne utgaven er ikke direkte uklipt, men det er bare musikken som har blitt forandret, og det til det bedre. Det nye soundtracket i filmen er mer passende enn det originale thailandske soundtracket. Ellers er alt intakt.
