Velkommen til eventyrland!
Jeg hadde litt forventninger til Paco and the Magical Picture Book. Grunnen til det var regissør Tetsuya Nakashima, mannen bak Kamikaze Girls, Memories of Matsuko og den fantastiske Confessions. Sistnevnte så jeg noen år etter Paco and the Magical Picture Book. Det er en fargerik regissør som byr på fargerike rollefigurer man ikke ser så ofte i spillefilmer.
Paco and the Magical Picture Book er en familiefilm, en slitsom sådan. Filmen har fargerike rollefigurer, men filmen er for kaotisk og høylytt. Jeg fikk rett og slett vondt i hodet. Skuespillerne spiller på den teatralske måten, noe jeg absolutt hater. Rollefigurene kommer man aldri innpå, de er fargerike men eier egentlig ikke mye til personlighet.
Jeg digger Sadao Abe, men han får veldig lite skjermtid. Fyren er som skapt for denne type roller, han er bare helt konge i Maiko haaaan!!! (2007). Han viser litt av hva som bor i ham med herlig overspilling, de andre klarer ikke å overspille som ham, de blir bare slitsomme mens Sadao Abe bare er ekkel og herlig. Han kunne ha spilt Mario fra Super Mario-spillene, hadde nå han bare vært en slesk italiener.
Jeg satt hele tiden og lurte på om jeg ville ha likt Paco and the Magical Picture Book når jeg var ung og dum. Jeg fant ut til slutt at filmen ikke ville ha falt i smak. Jeg fant noen av rollefigurene ganske skremmende, de er ikke akkurat vennlige, og når karakterdybden svikter sitter man kun igjen med hvordan rollefigurene ser ut og ter seg. Det topper seg når en gamling drar til stakkars Paco.
Paco and the Magical Picture Book er ikke en barnevennlig film, den er for mørk og sær. Japanerne er sære, det vet vi alle. Jeg elsker filmer fra Japan når filmene leker seg litt, men som familiefilm bommer Paco and the Magical Picture Book skikkelig med sin særhet. Historien er fin, det er utførelsen som ikke stemmer. Det finnes en mellomting når man lager en familiefilm. Tenk deg Robin Williams i familiefilmer, tenk deg at nesten alle rollefigurene er som Robin Williams når han er i sin manisk fase og det aldri tar slutt. Jeg slenger Jim Carrey inn også. Tenk deg Jim Carrey og Robin Williams i samme film og begge er maniske og har fått for mye Möller’s Tran. Ble du skremt?
