En mann som ikke kan føle smerte treffer en kvinne som har en blødersykdom. De blir forelsket, men mannen må ta noen tøffe valg og det vil selvfølgelig få konsekvenser.
Pain er en interessant film den første timen, men den blir svakere i de siste 40 minuttene. Skuespillerne har god kjemi, den mest interessante karakteren er mannen som ikke kan føle smerte. Han har en trist bakgrunn, han er ingen dårlig mann, men han har rotet det til. Men så møter han kvinnen som kanskje kan forandre retningen han har tatt.
Det største problemet med Pain er at slutten er veldig forutsigbar. Filmen har ingen overraskelser mot slutten, og med det så mangler Pain det store emosjonelle mageslaget som disse filmene forsøker å gi deg.
Protagonisten skader ikke andre personer når han er ute på jobb for å samle inn penger som andre personer skylder hans arbeidsgiver. Han skader seg selv, og det er ganske sykt å se på. Det er en ny vri vi ser.
Protagonisten har en venn, denne vennen havner i trøbbel og da må selvfølgelig protagonisten hjelpe denne vennen. Men jeg kjøpte ikke helt at dette var en venn av protagonisten, for denne såkalte vennen ber om litt for mye når han forsøker å skaffe penger eller forsøker å bli kvitt sine egne problemer.
Jeg vil kalle Pain for en typisk sørkoreansk film som har to underdogs med store handicap. De finner hverandre, men mannen må ta et oppgjør med sin fortid og ta tøffe valg slik at kvinnen kan leve. Har vi ikke sett dette før i andre filmer? Jo, det har vi selvfølgelig.
