En demon ønsker å bli et ekte menneske, men da må hun finne et menneske som frivillig gir bort sitt hjerte til henne. Hun treffer en prinsesse som har fått et stygt arr i ansiktet etter at hun ble angrepet av en bjørn. Hun er forelsket i en soldat, men hennes far har tenkt å gifte henne bort til en annen mann som er leder for en stor ulveklan. Så starter forviklingene.
Jeg husker ingenting fra den første filmen. Det eneste jeg husker er at filmen skuffet meg stort, og at Donnie Yen hadde en av hovedrollene. Han er ikke med i denne oppfølgeren, men det er dessverre den ekle og kalde kjerringa, Xun Zhou. Jeg klarer ikke det ekle trynet på denne kjerringa. Hun virker så jævla selvhøytidelig, og hun er så kald og kjedelig. Hun har begynt å forfølge meg føler jeg, hun dukker stadig opp i filmer jeg ser, og jeg liker det ikke!
Temaet er kjærlighet og demoner. Problemet er at det ikke er noe ekte kjemi mellom skuespillerne, og filmen bruker aldri noe særlig tid på å bygge opp romansen. Dette gjør at man som seer ikke blir engasjert eller bryr seg om karakterene, og som vi vet, da er en film ute å kjøre.
Kineserne har blitt flinkere med dataeffekter. Visuelt så ser Painted Skin: The Resurrection veldig bra ut, og dataeffektene holder en ganske god standard. Kampsekvensene er greie nok, men det er ingen enkelte kampsekvenser her som man vil huske i ettertid.
Painted Skin: The Resurrection er en film som mener at den forstår hva ordet ekte kjærlighet betyr, men det hjelper lite da den ikke klarer å formidle det på skjermen. Og skurkene i filmen er grusomme, generiske og lite skremmende. Det man sitter igjen med er en vakker film med litt fin filmmusikk, men ikke noe mer enn det.
