I spent the last 12 years of my life building rooms like this specifically to keep out people like us.
Panic Room er en av David Finchers svakeste filmer hvis man ser på historien som blir fortalt. Jeg likte filmen bedre nå enn sist gang jeg så den. Det er helt klart at David Fincher ville leke seg med denne filmen, akkurat som Jee-woon Kim når han lagde The Good, the Bad, the Weird.
Her får man en studie i filmteknikk, kamerabruken er herlig og eksperimentell. Visuelle stilen ser også bra ut, dunkle farger som fanger opp atmosfæren. David Fincher lagde ikke Panic Room for historiens skyld, han lagde den for å vise oss hva han kan gjøre med kameraet og at han klarer å bygge opp en nervepirrende atmosfære der huseieren er fanget i sitt eget hjem. Høydepunktet i filmen er når Jodie Foster sniker seg ut av rommet mens innbruddstyvene krangler. Vi er da vitne til en scene i sakte film der kappløp mot tiden gjelder. Rett og slett en nydelig scene.
Panic Room har mange gode skuespiller som Jodie Foster, Jared Leto og Forest Whitaker. Vi finner også Kristen Stewart i en sentral rolle, og hun ser like sliten ut som vanlig. Er hun frisk? Hun gjør en grei rolletolkning som en syk og nesevis datter. Forest Whitaker er den som får mest å spille med der han er ute etter penger, men han viser også at han har samvittighet underveis i filmen.
Jeg har gitt Panic Room tre sjanser, og det var først nå at jeg satt mer pris på filmen. Spesielt det filmtekniske var merkbart. Etter en daff start tar det av med spenning og brutalitet, og kamerabruken i den første halvdelen er spektakulær. Filmen har litt dødtid den siste halvdelen, femten minutter med trimming hadde hjulpet litt for å holde tempoet oppe. Totalt sett er ikke Panic Room så dårlig som jeg først trodde. Det er noe å hente her i et våkent øyeblikk.
