To av de beste baseballspillerne (pitchers) i Sør-Korea må gi sitt aller beste når de møter hverandre i samme kamp. For det kan bare være en konge.
Perfect Game er delvis basert på sanne hendelser. Jeg er ikke interessert i baseball, men det er ikke vanskelig å forstå at denne kampen var en av de største og mest intense kampene som har blitt spilt i Sør-Korea. Og i sentrum finner vi to spillere som har noe å bevise, spesielt overfor seg selv.
Perfect Game er ikke en av de beste sportsfilmene jeg har sett. Karakterene er for det meste endimensjonale. Jeg heiet ikke på noen av karakterene i filmen med unntak av en, og det var familiemannen. Han er en ukjent spiller, og sønnen hans er ikke direkte stolt av ham så man håper som seer at han vil bli en viktig nøkkelspiller i den viktige og legendariske kampen. De fleste sportsfilmer har en slik karakter.
De to protagonistene har ikke mye personlighet. De er de beste spillerne, men utenfor banen lærer vi dem aldri å kjenne. Så du kan glemme å bry deg om disse to karakterene. Det blir vanskelig å heie på en av dem når vi aldri lærer å kjenne dem utenfor banen.
Perfect Game er ikke en dårlig film, men den er for generisk og den har dessverre noen ubrukelige karakterer, spesielt de to journalistene som ikke bidrar med noe spesielt. Hvis du ser på den siste kampen i filmen er den ikke så god. Filmen fokuserer selvfølgelig på de to sentrale karakterene og hvor mange de klarer å slå ut. Selv om Perfect Game forsøker å involvere de andre spillerne mot slutten av kampen for å lære oss og de to viktigste spillerne at baseball er et lagspill, så hjelper ikke det for mesteparten av fokuset er på de to beste spillerne nesten hele tiden.
