Reggie vet ikke helt hvor han befinner seg, for The Tall Man er ikke helt ferdig med ham. Og Reggie gir ikke opp håpet om å finne sin prinsesse, Mike.
Dette er den femte filmen i Phantasm-serien. Problemet med Phantasm: Ravager er at man har satt sammen flere kortfilmer til en langfilm, noe som ikke helt fungerer optimalt. Dette føles ikke ut en en vanlig langfilm.
Det er litt vanskelig å forstå hva som foregår når protagonisten er i forskjellige universer. Men poenget er at i Phantasm: Ravager får man se hva man hadde tenkt å gjøre med serien videre. Noen vil sikkert bli skuffet over at vi plutselig befinner oss i et fremtidig Terminator-univers.
Man kan ikke si at Phantasm: Ravager er en velspilt film. Gamle kjente dukker opp igjen, men alle sammen er bare elendige, det gjelder også den som har oppnådd mest i karrieren, Reggie Bannister. Du vet, den ekle melkemannen.
Dialogen er grusom, det samme er skuespillerne. Men man må huske på at dette er kortfilmer som ikke hadde noe stort budsjett. Budsjettet var kanskje en kopp med kaffe.
Man får en billig følelse når man ser Phantasm: Ravager. Her får man den billige, kvalme, digitale følelsen som ødelegger hele atmosfæren. Filmen har faktisk litt atmosfære i enkelte, få scener. Men kostymene, bruken av digitalt kamera og dialogen kombinert med ganske dårlige dataeffekter ødelegger det meste.
Det er kun fansen som kan se Phantasm: Ravager. Man må ha sett de fire første filmene for å forstå hva som foregår, og for i det hele tatt å sette pris på forsøket. For dette er ikke en god film, men det var interessant å se hvor man ville føre serien videre. Og det får man delvis svar på.
