En kvinne blir lagt inn på psykiatrisk sykehus. Det tar ikke lang tid før hun er på rømmen med to andre pasienter. De tror nemlig at verdens ende er nær.
Picnic har ikke mye til en historie å fortelle. Dette kan regnes mer som en kunstfilm uten noe særlig mål og mening. Se for deg lange, tomme scener der kameraet går høyt og lavt med klassisk pianomusikk. Det skjer lite, de sentrale karakterene går og går, de skal helst ikke berøre bakken, så de holder seg på murene.
Merkelig nok blir aldri Picnic en kjedelig film da karakterene er så merkelige og svært irriterende, det gjelder spesielt kvinnen som har en irriterende og skjærende stemme fra helvete.
Spilletiden er kort, filmen klokker inn på rundt 70 minutter, så man rekker ikke å kjede seg før det hele er over.
Det jeg savnet var flere karakterer og flere hallusinasjoner. De tre pasientene tilbringer for mye tid ute i frihet og ikke innenfor sykehusets fire vegger. Men nå var ikke dette en særlig påkostet film, så å forvente at det skulle skje mye spennende innenfor murene var å forvente litt for mye.
Jeg kan ikke se for meg at det er så mange som vil se en film som Picnic. Den har ikke noe særlig å gi, målgruppen må være personer som undertegnede som trenger å se noe sært og nytt etter å ha sett en hel haug med generiske filmer. En skikkelig god film er den ikke, men den kan fungere hvis du er mettet på popcornfilmer.
