If he’s not with you, and he’s not with us, who’s he with?
Sommeren 2007 var oppfølgernes år, og dessverre skuffet de fleste oppfølgerne. Pirates of the Caribbean: At World’s End var til da den siste filmen i denne trilogien, og desidert den svakeste i serien. Jeg har ennå ikke sett den fjerde filmen, så den kan jeg ikke uttale meg om.
Pirates of the Caribbean: At World’s End ble spilt inn samtidig med den andre filmen, og hvis jeg ikke husker feil ble manus skrevet til begge filmene mens det var innspilling. Så med andre ord har det alltid vært kaos med manus i denne serien, og det merkes godt i den tredje filmen.
Med en spilletid på hele 168 minutter skulle man tro at det var nok av action og en god historie her, men nei. Sjelden har jeg opplevd så lite action i en eventyrfilm, og nesten hele filmen er dialogdrevet. Nå er det en stund siden jeg så den andre filmen, men den var min favoritt i serien, og det var et eksplosivt eventyr. Dette er tvert det motsatte, og rollefigurene fungerer ikke så bra her i det hele tatt. Gnisten er vekk, men det er en positiv ting, og det er at Orlando Bloom spiller andrefiolin, så man slipper å se denne bedritne, såkalte skuespilleren, ødelegge scene etter scene.
Det store trekkplasteret for meg, var kongen av actionfilmer med våpen i hendene, Chow Yun Fat. Men han fikk ikke utrettet så mye, og mannen kunne i det minste ha fått en scene der han gikk amok med to flintpistoler. Men så har vi da sikkert noen hvite djevler her som ikke vet hvor stor Chow Yun Fat er i Asia, slike mennesker burde finne seg en ny jobb. Keira Knightly har sammen med Orlando Bloom fått blandet kritikk som skuespiller, men hun er i en annen liga enn møkkamannen Orlando Bloom. Hun er den sentrale rollefiguren her, og hun gjør en god jobb, der er det ingenting å klage på.
En skuffende film som viser hvor viktig det er å ha et manus før man spiller inn filmen! Flaksen varer ikke evig, det beviser Pirates of the Caribbean: At World’s End.
