Vi følger en popstjerne som har gått solo, og han har jobbet mye og lenge med sitt nye album. Men suksessen uteblir, og han må møte seg selv i speilet.
Popstar: Never Stop Never Stopping er en underholdende film spesielt i den første halvdelen. Jeg lo godt to til tre ganger, men midtveis stopper filmen opp, og når det først gjenstår 15 minutter tar den seg opp igjen.
Man kan vel putte Popstar: Never Stop Never Stopping i samme bås som This Is Spinal Tap. Det er en film jeg har tenkt å se igjen, jeg synes den var grei nok, men jeg falt ikke like mye for den som jeg først forventet jeg skulle gjøre.
Protagonisten i filmen er en selvopptatt mann som har høye tanker om seg selv. Menneskene rundt ham er såkalte ja-mennesker, og vi vet jo hvordan det vil ende. Han har null selvinnsikt, han er verdensmester og vi ønsker at det går til helvete for denne karen. Han er en ufyselig type, Will Ferrell pleier å spille denne type karakterer.
Det dukker opp mange kjente artister i Popstar: Never Stop Never Stopping, de får noen få sekunder på skjermen. Det beste med filmen er faktisk tekstene på låtene som blir sunget. For noen latterlige tekster, samtidig er noen av låtene ganske fengende må jeg si.
Popstar: Never Stop Never Stopping er en morsom film til tider, og det er også litt satire her når det gjelder musikkindustrien. Protagonistens reise er enkel, han starter på A og havner på B, og alt ender godt for han og hans nærmeste.
