Terrorister, og et ødelagt hjerte.
Power Kids er et typisk eksempel på at filmindustrien i Thailand følger den vanlige formelen når Tony Jaa har satt Thailand på kartet med albuer og knær. Historien er syltynn, de unge skuespillerne imponerer heller ikke med sine skuespillerferdigheter. Men de imponerer i kamp, og det er selvsagt hovedpoenget.
Kampscenene er repeterende med albuer og knær. Det er ikke imponerende hvis man har sett filmene til Tony Jaa, men det er imponerende hvor akrobatiske ungene er. Tatt alderen i betraktning så imponerer de. Bare ikke sammenlign dem med Tony Jaa, han har flere år på baken.
Historien er enkel. En gutt trenger et nytt hjerte, det nye hjertet er i ferd med å bli fraktet fra et sykehus, men selvsagt kommer det en gruppe terrorister som lager faenskap. Da er det opp til ungene å få tak i hjertet, og bringe det til sykehuset der vennen deres ligger for døden.
Med en spilletid på rundt 70 minutter, er det ikke mye dødtid her. Men historien engasjerer heller ikke. Man venter på kampscenene, og det får man ganske mange av. Det er bare at det er veldig repeterende det vi ser, men akrobatikken er ikke noe å si på.
Power Kids passer best for de yngste barna. Den er klart bedre enn 3 Ninjas-filmene. Hadde jeg sett Power Kids når jeg var ung, ville jeg nok fått lyst til å lære muay thai.
