Prometheus (2012)

My God, we were so wrong.

Bilde: 2.40:1
Lyd: DTS-HD Master Audio 7.1
Undertekst: Norsk
Ekstramateriell: Audio Commentary by Director/Produce Ridley Scott, Audio Commentary by Writer Jon Spaihts and Writer/Executive Produce Damon Lindelof, The Peter Weyland Files, Deleted And Alternate Scenes, And Much More, Digital Copy

Hvem skapte mennesket? Det forsøker mannskapet på romskipet Prometheus å finne ut av, og de havner på en planet som vil bli vanskelig å forlate med helsa i behold.

Jeg har lest svært lite om Prometheus, jeg visste bare at dette ikke direkte var en ny Alien-film. Men den kan godt kalles en prequel, for fansen av Alien vil få en hard en i underbuksa noen ganger. Nå får vi endelig hilse på Space Jockeyene som alle har lurt på hvor kom fra. Det er spesielt den siste scenen vi ser i filmen der sikkert mennesker i kinosalen vil reise seg opp i begeistring og invitere til trampeklapp. Det er alt jeg sier.

Prometheus har helt samme oppbygging som den første Alien-filmen den første timen. Hele filmen er veldig lik Alien fra 1979. Historien er mer intelligent, men ikke like spennende da det tar veldig lang tid før noe skremmende dukker opp på skjermen. Historien er heller ikke særlig spennende, atmosfæren er god, men Ridley Scott klarer ikke å skape den samme atmosfæren som han gjorde i den første filmen da han starter med et stort handicap, han mangler en Alien. Som seer visste jeg ikke hva som ventet, og selv om fienden ser skremmende ut, er ikke han like fryktinngytende som en Alien.

Spesialeffektene er gode, Prometheus er visuelt strålende å se på der Ridley Scott har full kontroll på det han holder på med. Men gamlefar, Peter Weyland, ser ikke ut. Hvorfor er det så vanskelig å få en person til å se naturlig gammel ut? Når det gjelder Peter Weyland, så vil de som har sett Alien-filmene dra kjensel på navnet Weyland Industries. Terminator-universet har Cyberdyne Systems som skurkene, Alien-universet har Weyland Industries. Menneskets jakt etter ny teknologi og evig liv setter verden og helter i fare.

Prometheus er som sagt veldig lik den første Alien-filmen, og Ridley Scott låner en ide fra Alien 3 også. Han bruker sin klassiske scene fra sin første film, alle vet hva jeg mener, og bruker en sentral bit fra hovedhistorien i Alien 3, og med det lager han en like klassisk scene i Prometheus, som han gjorde i Alien. Gled dere!

Skuespillerne leverer selvsagt varene. Noomi Rapace er den som stjeler showet, dette er virkelig hennes store gjennombruddsrolle i Hollywood. Hun er ikke en like tøff og fysisk skuespiller som Sigourney Weaver, men hun er en bedre skuespiller. De fleste rollefigurene er kalde, det er kun noen få som viser varme og omtenksomhet. Det er mange rollefigurer med, mange av dem får veldig lite skjermtid. Jeg kunne ha ønsket at det var færre rollefigurer med som fikk mer skjermtid, for det er viktig å knytte bånd til rollefigurene i filmer som dette. Det var ikke mange av rollefigurene jeg savnet når filmen var ferdig. Det er etter min mening filmens største svakhet.

Får å få historien til å gå fremover, benytter Ridley Scott seg av billige triks. Som f.eks. når noen absolutt må ta på en merkelig utenomjordisk skapning. Må bare, må bare ta litt på den, og som seer vet man at dette vil gå galt. Ser man på handlingen og hendelser før de første dødsfallene, så føles ikke Prometheus ut som en grøsser i rommet, Indiana Jones med kompanjonger i rommet er mer riktig. Jeg satt nesten med følelsen at Ridley Scott ville lage en mer oppdagelsesfilm enn en grøsser i rommet. For de første dødsfallene føltes mer påtvunget ut enn naturlige. For når det gjenstår rundt 30 minutter, forandrer filmen seg totalt. Da blir Prometheus intens og spennende, dødstallene stiger og filmen tar seg aldri en pustepause. Dette er noe av det beste jeg har sett på år og dager, denne forvandlingen kommer ut av intet.

Prometheus er en film jeg vil se igjen, gjerne i morgen. Det er mye å ta tak i, spesielt de første 90 minuttene som ikke bygger opp til en slik eksplosiv slutt som vi får servert de siste 30 minuttene. Det er mystikken som redder den trege oppbyggingen, hva venter? Det kan nesten se ut som om det kan bli en oppfølger også, men spørsmålet som Elizabeth Shaw stiller er så dumt. Hvorfor?

Bilde: 8/10 Lyd: 9/10 Ekstramateriell: 6/10

Bildekvaliteten fant jeg litt skuffende da sortnivået ikke er godt eller dypt nok. Det er en slags lys hinne som ligger over bildet i de mørkeste partiene, noe som gjør bildet mykt og man mister litt av detaljene i bildet. Det er noen scener her som gir meg det jeg er ute etter, men de er svært få og bildet blir aldri sylskarpt.

Lyden er god, den fyller rommet og dialogen er klar og tydelig. Side og bakhøyttalerne blir brukt aktivt under hele filmen, man merker hvor godt lydsporet er til å bygge opp atmosfæren. Men jeg savnet mer bass. Jeg husker så denne filmen på kino, og jeg ble svært imponert over bassen som var enorm mot slutten av filmen. Her følte jeg ikke like mye basstrykk som forventet.

Ekstramaterialet består av to kommentatorspor, slettede og forlengede scener som varer i hele 36 minutter og litt informasjon om karakterene i filmen der de presenterer seg og forteller litt om seg selv.