Politiet etterforsker en rekke drap i et homofilt miljø.
Jeg har en regel å ikke se sørkoreanske filmer som jeg ikke finner anmeldelser av. Rainbow Eyes fant jeg ingen anmeldelser av, men jeg tok sjansen. Det er en stund siden jeg satt meg ned med en ny film fra Sør-Korea.
Men fy pokker, jeg angret etter 30 minutter. Her har du elendige skuespillere, elendig historiefortelling og elendig klipping. Regissør Yun-ho Yang står bak blant annet Fighter in the Wind, Libera Me og Holiday. Helt ok filmer, men det merkes at han har ikke det lille ekstra som trengs for å komme opp i toppsjiktet. Han er ikke god nok enkelt og greit, og det beviser han i Rainbow Eyes.
Historien i seg selv er interessant, men måten Yun-ho Yang forteller historien på og den jævla klippingen ødelegger nesten hele filmen. Det virker som om han har sett de to siste Jason Bourne filmene. Måten han rister kameraet på og klipper er noe en 6 åring kunne ha gjort. Det er flaut å se på, og faktisk får jeg litt vondt av ham der han prøver å være moderne og kul. Krasj og brenn er det rette ordet her.
Skuespillerne i filmen er noe av dårligste jeg har sett fra Sør-Korea. De passer jo fint inn med tanke på hvor leken og dårlig regissøren er. Men maken til elendige skuespillere skal du se lenge etter.
Rainbow Eyes hadde potensiale, bare med en annen manusforfatter, regissør og skuespillere. Jeg ble sittende å lure på hvem som stod bak drapene. Selv om jeg hadde mine mistanker om hvem morderen var, så mistenkte jeg andre sterkere. Der skal filmen ha ros. Det tok tid før brikkene falt på plass. Men det er det eneste positive med filmen, og nå er det slutt for undertegnede å se uanmeldte filmer fra Sør-Korea. Det sier jeg nå, men du kan banne på at jeg fortsetter å se noen likevel.
