Jake, why don’t you take those fists of fury of yours outside, you’re making the poor man nervous.
Brandon Lee fikk en like kort karriere som sin far, Bruce Lee. Rapid Fire var Brandon Lees nest siste film før han takket for seg etter et såkalt uhell, et uhell jeg tror personlig var et drap. Hvor langt Brandon Lee ville ha nådd, er vanskelig å si. I Rapid Fire er han elendig, det samme kan sies om alle som medvirket i denne filmen som mangler sjarmen mange av de dårligere filmene har.
Jeg har gått gjennom mange av mine favorittfilmer når jeg var yngre, og det viser seg at Steven Seagal kom seirende ut når jeg så de beste filmene til han og Jean-Claude Van Damme. Da snakker jeg om filmene fra 80 og tidlig 90-tallet. Steven Seagal hadde autoritet, sparket ræv og hadde glimt i øyet. Rapid Fire har ikke en dårligere historie enn filmene Steven Seagal medvirket i, men denne type filmer trenger en karismatisk hovedperson og en artig skurk. Rapid Fire har ingen av delene. Brandon Lee er ingen Steven Seagal eller Bruce Lee, han spiller på sin måte, men dette er feil film for ham, for han var i ferd med å bygge opp sin karriere. En mer seriøs tilnærming som The Crow, jeg kaller den mer seriøs enn Rapid Fire, kledde ham mye bedre enn denne type rolle han spilte i Rapid Fire.
Rapid Fire har en kjedelig historie, kjedelige rollefigurer og elendige rolletolkninger. Filmen er grå og trist, selvhøytidelig og mangler glimt i øyet. Rapid Fire har også en av tidenes verste sexscener der filmmusikken plutselig går fra trist musikk til en Scorpions-låt før kliningen starter. Under sexakten fokuserer det på Brandon Lees rumpe og magemuskler, litt underlig for meg å se, men nå var ikke Kate Hodge mye å se på, så er det sagt.
Finnes det noe verre enn selvhøytidelige B-filmer?
