It’s lonely being a cannibal. Tough making friends.
Ravenous har oppnådd kultstatus i visse filmkretser. Filmen byr på gode replikker, og en fantastisk ekkel Robert Carlyle. Mannen er bare stor i Ravenous. Forvandlingen fra et fugleskremsel til en soldat, er fantastisk å bevitne. Når han først viser sitt sanne jeg, viser han seerne hva som bor i ham som skuespiller. En stor skuespiller som er veldig undervurdert. Resten av skuespillene gjør også en god jobb, det er mange kjente fjes her.
Problemet mitt med Ravenous er at den blir litt kjedelig. Jeg liker ikke helt periodefilmer som finner sted på 1800-tallet her i Vesten. Det er mye mer interessant å se asiatiske periodefilmer, spesielt kinesiske som er visuelt spennende med alle dynastiene. Det blir ikke det samme å se tømmerhytter og mye skog.
Rollefigurene bryr man heller seg ikke om, de er der for en ting. Det beste med filmen er den psykologiske kampen mellom Guy Pearce og Robert Carlyle. Når de atter en gang møtes, skapes det en herlig atmosfære, igjen takket være Robert Carlyle. Gi denne mannen større roller!
Ravenous er en artig liten film, men den blir for grå og trist med kjedelige omgivelser og rollefigurer som har for store karakterbrister. Faren for at det blir flere kannibaler her i verden er også stor hvis gale mennesker ser Ravenous. Er du syk, spis et menneske og bli frisk, er budskapet. Ikke helt så bra det der med alle gærningene der ute.