Harold, I’m gonna be on Television.
Requiem for a Dream er en jævlig filmopplevelse for å si det mildt. Darren Aronofsky er ikke den regissøren som er mest produktiv, men når han først kommer ut med en film pleier filmen å gjøre stort inntrykk. Det gjør Requiem for a Dream.
Her leverer skuespillerne gode rolletolkninger. Spesielt Ellen Burstyn må nevnes. For en strålende rolletolkning! Det spesielle med Requiem for a Dream er kamerabruket, klippingen og musikken. Kombinerer du disse tre tingene og en regissør ved navn Darren Afronofsky, da blir det litt av en tur man blir med på. Låten Lux Aeterna er en låt alle vil forbinde med Requiem for a Dream. Det er fantastisk låt som passer perfekt til scenene.
Nå har jeg sett denne filmen to ganger. Første gang satt den ikke helt. Det gjorde den nå, og jeg sa til meg selv at Requiem for a Dream skal jeg aldri se mer. For maken til depressiv film skal de lete lenge etter. I starten får jeg kun vondt av moren. De andre gjør sine dumme valg, moren stoler på legen. Men ting forandrer seg når Requiem for a Dream når sitt klimaks. Da får man vondt av alle rollefigurene. Maken til klipping og musikk! Det er en forrykende avslutning Darren Aronofsky leverer, en avslutning som er vanskelig å følge etter for andre filmer i samme sjanger. Jeg ble sjeleglad når det hele var over. Jeg ble sittende med en tanke i hodet. For en jævlig opplevelse!
Man må være alvorlig tjukk i hodet hvis man i det hele tatt begynner med narkotiske stoffer etter å ha sett Requiem for a Dream.
