En kvinne som ikke har hell i kjærlighet returnerer hjem til sin mor. Hun har mistet stemmen sin, det eneste hun ønsker er å åpne en restaurant. Det klarer hun, hun tar kun imot en gjest eller en gruppe i døgnet, og når hun lager mat så går det sakte unna. Men ventetiden er verdt det, og personene som spiser maten hun har laget får drømmer oppfylt eller så finner de tilbake til seg selv.
Rinco’s Restaurant er en japansk film om matlaging og forsoning. Det er vakre Kou Shibasaki som har hovedrollen, og hun spiller en kvinne som ikke har det beste forholdet til sin mor. Men etter at hennes kjæreste stakk av med alle hennes eiendeler og drømmer, må hun flytte hjem igjen og starte på nytt. Hun har ikke lenger stemme, så hun kommuniserer ved hjelp av penn og papir. Hun har alltid vært glad i matlaging, og hun gir ikke opp drømmen, så hun får lov av sin mor til å starte en liten restaurant på eiendommen.
Jeg pleier å like filmer som Rinco’s Restaurant, spesielt når de er japanske. Filmen er god, helt til det blir for mye fokus på den ekle moren til protagonisten. Hun er en såkalt selskapsdame, hun er gammel og svært lite attraktiv, men hun tror hun er veldig lekker, noe hun aldeles ikke er!
Alt det som har med matlagingen og gjestene å gjøre er interessant. Men midtveis i filmen begynner den å fokusere for mye på den slitne og ekle moren og hennes kvalme venner som er til å kaste opp av. Disse karakterene hører ikke hjemme i denne filmen, jeg skjønner ikke hva man tenkte på.
Rinco’s Restaurant er en sinnsforvirret film som dessverre blir ødelagt av fjollete karakterer som hører hjemme i en annen film. Som sagt, alt det som har med matlagingen å gjøre er hyggelig å se på, men det er ikke gamle, slitne horerøyer!
