En person som har diagnosen Tourettes syndrom, blir sendt til en klinikk der han blir kjent med to andre personer som har andre problemer. Den ene er sykelig opptatt av at alt må være rent, og han sliter med tvangstanker. Den andre er en yngre kvinne som sliter med spiseforstyrrelser. Sammen legger de ut på en liten reise der personen med Tourettes skal spre asken til sin avdøde mor.
Det er ikke så mye spesielt med en film som The Road Within. Manuset er ikke godt nok, det handler om tre syke personer som underveis på turen hjelper hverandre slik at man kanskje kan komme litt videre i livet. Hadde nå filmen bare vært dypere, for det her blir for lett og filmen er heller ikke mye morsom, selv om den hele tiden forsøker å sjarmere oss med protagonisten som har Tourettes syndrom. Denne karakteren blir spilt av Robert Sheehan, fyren fra de to første sesongene av Misfits.
Problemet er at karakterene mangler dybde. Vi får ikke mye informasjon om disse karakterene, da sliter jeg med å bry meg om dem. De sliter med sitt, men det gjør veldig mange og da er det veldig viktig at karakterene har noe interessant ved seg som har noe å gi oss og som gjør at seerne holder fokuset på skjermen og ikke på andre ting i rommet.
Det er heller ikke et sunt tegn når jeg trodde filmen nesten var ferdig, men da hadde det akkurat gått en time. Det er ikke mye som skjer i løpet av 100 minutter, man ser heller ikke mye til karakterenes forvandling, litt ser man på personen som sliter med tvangstanker.
The Road Within blir for flat og anonym i lengden. Den mangler dypere karakterer, og spesielt en bedre historie når det gjelder protagonisten og hans far. Den historien blir altfor lett, og den er oppbrukt for mange filmer siden.
