Det blir kaos i en butikk når det dukker opp en uteligger som stikker eieren av butikken med en saks. Dette er bare starten på kaoset, for her vil det dukke opp flere kunder og de fleste sliter med sitt og det ville ende opp med et skikkelig blodbad.
Robbery er veldig frisk i den første halvdelen. Atmosfæren og hele tonen tok meg tilbake i tid når Guy Ritchie var i sitt ess med sine første filmer.
Robbery er overraskende blodig, dette er en mørk komedie med en god del vold. Mange av kundene som blir innesperret i butikken tyr lett til vold. Man kan si at når en dør, så er det en annen som overtar stafettpinnen, det vil si at personen tar over våpenet til person som nettopp har dødd.
Jeg tror det skal være en slags beskjed her, filmen føles ut som en delvis samfunnskritisk film, uten at jeg helt klarte å forstå alt den hadde å si. Da tror jeg nok lokalbefolkningen i Hong Kong forstår filmen mye bedre enn oss hvite djevler.
I den andre halvdelen begynte jeg å miste litt interessen. Det blir mye av det samme, man vet ikke helt hvem av karakterene man skal holde med, for de fleste er noen selvopptatte drittsekker. Det er heldigvis noen få man kan heie på, men man vet ikke om de også kan ha en mørk hemmelighet.
Robbery skal ha ros for at det er lenge siden jeg har sett en Hong Kong-film med så mye energi. Filmen åpner friskt, men den klarer ikke helt å holde inn til mål.
