Vi følger Robin Hood og hans menn i kampen mot Sheriffen av Nottingham.
Robin Hood: Prince of Thieves har jeg sett en del ganger nå. Filmen holder seg like bra den dag i dag, og det er en befrielse å slippe å se mye CGI. Det vil si nesten. Litt CGI er det, men det er ikke mye.
Det filmen vinner på er flere faktorer. For det første så stråler Kevin Costner i rollen som Robin Hood, og ikke minst hans nemesis, Sheriffen av Nottingham, spilt av Alan Rickman. Resten av skuespillerne gjør en utrolig bra jobb, og man merker raskt at her er det god kjemi.
Så er det historien. Alle kan denne historien, og når den blir gjennomført så bra som dette, blir man dratt inn i et fantastisk eventyr der man blir engasjert. Filmen har ikke så mange actionscener, men det gjør ingenting. For det artigste er rollefigurene og deres måte å takle medgang og motgang på.
Er det noe jeg kan sette fingeren på så er det Morgan Freeman. Han var for gammel for denne rollen, og han var ikke den riktige skuespilleren til denne karakteren. Morgan Freeman er ikke en fysisk skuespiller, og det innrømmer han selv. Ellers så føler jeg at heksa ikke passer inn i filmen i det hele tatt. Jeg trekker på smilebåndet hver gang jeg ser henne, for hun overspiller og passer ikke inn i historien i det hele tatt.
Robin Hood: Prince of Thieves er en film jeg blir glad av hver gang jeg ser den. Den er så leken og sprudlende, og skuespillerne er i kanonform. Dette var en av mine favorittfilmer når jeg var i tenårene, og jeg elsker den like mye fremdeles. Den har så stor underholdningsverdi, noe jeg savner mer og mer i dagens filmer.
