Drapsmaskiner.
Japan har sin sære kultur med geisha som ikke var en hore, men en underholder. De ser for jævlige ut etter min mening, tydelig at japanerne trenger sterkere briller. Jeg skjønner ikke hvorfor de er stolte av denne form for underholdning som er en mer sivilisert form for horehus. Men nok om det.
Noboru Iguchi har kommet med en del filmer. Selv har jeg kun sett en film han har regissert, og der er The Machine Girl (2008). Den var slett ikke så verst, og traileren til RoboGeisha var spinnvill. Dessverre viser det seg at traileren viser alt av actionscener som RoboGeisha har å tilby. Dette er en dialogtung film med mye dataeffekter, vekk er alt blod og gørr. RoboGeisha er en steril film med tanke på blod og gørr, så forvent å bli skuffet hvis du ser filmen for nettopp det.
Noboru Iguchi gjør et merkelig valg der han satser mest på historien om to søstre som må finne tilbake til hverandre, men det er en lang og hard vei. Fungerer det? Nei, det bli langtekkelig og meget kjedelig etter en stund. Jeg driter i historien i denne type filmer. Jeg vil se særhet, nye drapsmetoder og mye blodsøl. Sært er det, men det hjelper så lite når det finnes bedre og mer kreative filmer. Drapsmetodene og våpnene som blir brukt byr ikke på noe spennende. Det holder ikke med rumpefekting, Noboru Iguchi kan ikke hamle opp med fantasien til Yoshihiro Nishimura (Tokyo Gore Police). Han blir som en liten bror sammenlignet med kreativiteten til Yoshihiro Nishimura.
RoboGeisha er en snakksalig film med veldig lite blod. Faktisk er mesteparten av blodet vi ser dataeffekter, og de holder ikke akkurat høy klasse når blodet spruter. Her mangler det også mange små detaljer når mennesker blir skutt. Når en person blir gjennomboret av kuler, og vi ser kun få hull, da sier det alt om hvor nøyaktig Noboru Iguchi er som regissør.
Se filmtraileren, dropp filmen, filmtraileren er i det minste god.
