Mannen i sort.
Bilde: 2.39:1
Lyd: Engelsk DTS-HD Master Audio 7.1
Rogue One forteller historien om hvordan planene til den store, stygge Dødsstjernen ble stjålet av tapre helter.
Rogue One er regissert av Gareth Edwards (Godzilla), og i hovedrollene finner vi Felicity Jones, Diego Luna, Alan Tudyk, Donnie Yen, Wen Jiang, Ben Mendelsohn, Mads Mikkelsen og Forest Whitaker.
Det kommer nok til å bli en god del med Star Wars-filmer de neste 10 år. Rogue One er ikke en del av filmserien som til nå består av syv filmer, dette er en film som introduserer nye karakterer og en historie som blir fortalt ferdig i løpet av to timer.
Jeg hadde selvfølgelig gledet meg til Rogue One, jeg hadde faktisk større forventninger til Rogue One enn jeg hadde til Star Wars: Episode VII – The Force Awakens. For jeg synes Gareth Edwards som regissør er mer spennende nå om dagen enn J.J. Abrams, som har mistet mye av sin filmkreativitet. Spesielt er Gareth Edwards en mer spennende visuell regissør, det fikk man bevis for i Monsters og ikke minst Godzilla.
I filmen følger vi en kvinne som ser hennes mor blir drept, og hennes far blir tvunget til å skape Dødsstjernen. Nå har hun blitt voksen, og hun blir med motstandsgruppen som skal forsøke å stjele tegningene til Dødsstjernen, for hennes far har designet en stor svakhet som kan ødelegge Dødsstjernen. Vi vet jo allerede hva denne svakheten er.
Men for meg ble dette en skuffelse. Filmen har mange problemer, den klarer ikke helt å engasjere, mye av grunnen til det er først og fremst skuespillerne som er lite karismatiske og filmen mangler sterke karakterer som oser personlighet og som gjør dem interessante. Den beste skuespilleren man finner her er danske Mads Mikkelsen, men han spiller feil rolle og han får ikke noe å jobbe med. Bortkastet bruk av talent kalles det.
Rogue One er ikke en film med så mye glimt i øyet, her er det mer fokus på alvor, noe jeg håpte den også skulle ha. Den beste Star Wars-filmen er helt klart Star Wars: Episode V: The Empire Strikes Back. Det var en veldig mørk film med en herlig og mørk atmosfære, og Rogue One går litt i fotsporene til den filmen, men reisen blir ikke like god eller interessant i Rogue One. Det skal sies at det er en morsom og gretten robot her som stjeler showet når det gjelder humor. Han er herlig og sjarmerende.
Jeg følte ikke at det var så mye spesielt med Rogue One. Jeg liker mørke filmer, jeg liker filmer der helter dør og ikke minst liker jeg vakre actionsekvenser. Jeg følte aldri noe særlig glede eller engasjement under denne reisen, jeg følte jeg hadde sett dette før og bedre. Samtidig blir filmen for lang med en spilletid på 136 minutter, det er ikke nok innhold her som kan forsvare den lange spilletiden.
Men en ting skal Rogue One ha ros for, jeg følte at jeg var tilbake i universet som George Lucas skapte med kostymene og alt det man forbinder med de originale filmene. Bare at Rogue One ser litt røffere ut visuelt sett.
Nå vet leserne av bloggen at jeg er stor fan av asiatisk film og spesielt kampsportfilmer. Derfor gledet jeg meg til å se Donnie Yen i en mer sentrale rolle. Selvfølgelig måtte han spille en blind kriger, dessverre blir ikke Donnie Yen brukt slik han burde bli, det blir for få nærkamper og det vi får se er veldig ordinært. Det eneste jeg kan gi pluss for er den første kampscenen der man i det minste har forstått at man ikke skal bruke nærbilder under kampscener. Men fansen vet hva Donnie Yen kan gjøre, så dette blir for tamt.
Ellers må jeg si at de fleste skuespillerne i filmen er blottet for karisma, det samme gjelder karakterene de spiller. Dessverre opplever vi igjen at noen presterer å bruke en skuespiller som Forest Whitaker i en mer fargerik rolle. Han pleier å stinke hvis han ikke kan spille seg selv, han leverer her en forferdelig rolletolkning som tok meg tilbake til rollen han hadde i Species. For noe tull!
Diego Luna stinker i filmen, dessverre har han en stor rolle. Jeg er heller ikke så stor fan av Felicity Jones, men hun er et lite lys i mørket når det gjelder alle feilvalgene av skuespillere man finner i Rogue One. Man føler at hun faktisk blir for god til å være med i Rogue One.
Så har vi det geniale øyeblikket når jeg oppdager at man har prestert å dataanimere ansiktet til en skuespiller som spilte en viktig karakter i Star Wars: Episode IV – A New Hope, nemlig Peter Cushing. Jeg trodde virkelig jeg så feil, vi lever i 2016 og man presterer å gjøre dette! Mannen er død og begravet, dette føltes bare ekkelt ut for det virker som om noen hadde tatt et bilde av en død mann og fikk ham til å snakke uten at bilde og lyd var synkronisert. For noe tull, jeg ble helt satt ut, for det så ikke bra ut! Det er også en annen skuespiller som får et dataanimert ansikt, men dette ser vi kun i noen få sekunder, så det gjorde ikke like mye skade som det gjorde med Peter Cushing.
Det store høydepunktet i filmen varer i rundt et minutt, og det er når mannen i sort slår seg løs. For en herlig energi vi er vitne til, bare så synd at resten av filmen mangler denne energien. Dette er en fantastisk scene!
Jeg som mange andre filmelskere elsker Star Wars-universet. Men det kan bli for mye av det gode, og jeg føler her at man ikke er på riktig spor hvis man har tenkt å lage mange filmer utenfor den originale filmserien. Det blir mye av det samme uten at det engasjerer særlig, det merker man i Rogue One som har en veldig enkel historie med svake karakterer. Det skal sies at jeg likte karakterenes skjebne, det føles riktig ut og man ble ikke feig i sluttminuttene. Men jeg brydde meg ikke om dem, det hadde de for lite personlighet til.
Bilde: 9/10 Lyd: 8/10 Ekstramateriell: 4/10
Bildet er klart, passe skarpt og fargene og sortnivået er bra.
Lydsporet er litt lavt, så her må man skru opp lyden en god del høyere enn normalt. Da er i det minste dialogen klar, og lydsporet klarer å fylle opp rommet under de større actionsekvensene. Men jeg må si at lyden skuffet meg, det blir for snilt og aggresjonen mangler, det samme gjelder den dype bassen.
Ekstramateriell:
The Stories (69 minutter)
Rogue Connections (4 minutter)