En jente havner midt i mellom to kjekke slåsskjemper, og hun får et spesielt forhold med den ene. Det viser seg at hun har møtt ham når de var yngre under spesielle omstendigheter.
Romance of Their Own er veldig sjarmerende, og den har flere homoerotiske scener med slåsskjempene som poserer foran kameraet. Filmen byr ikke på noen overraskelser hvis man har sett denne type filmer fra Sør-Korea.
Men så gjenstår det en halvtime, og filmen rakner helt i sømmene. Da blir det klissete melodrama i verste sørkoreanske stil. Det blir mye gråting, filmen har vel rundt fire forskjellige slutter og den forsøker å være så sår. Men denne sårheten ler man av, det blir så sentimentalt klissete at man bare har lyst til å gå å henge seg.
Protagonisten må jeg også nevne. Hun er ikke særlig pen, og hun gråter nesten hele tiden. Hun er helt patetisk, dette er en karakter jeg begynte å hate etter en time. Hun gråter sikkert i rundt 75% av filmen, det er virkelig brutalt å se på.
Filmen har en stor overraskelse som delvis ødelegger livet til den ene karakteren. Han er så lei seg, og etter en stund begynner man å bli lei av gråtingen og frustrasjonen til denne karakteren. Du vil ikke tro hvor mye gråting det er her, du må nesten se filmen for å forstå det. Her snakker vi overdoser med tårer, og det verste er at man ikke føler at det er ekte smerte. Det blir mye dårlig gråting.
Romance of Their Own har mye av det jeg ønsker å se i denne type filmer, men herregud denne filmen går skikkelig på snørra når det gjenstår rundt en halvtime. Den siste halvtimen føltes ut som 90 minutter i helvete, og filmen roter det til for mye med den ene tøffingen som får gjennomgå etter en sprudlende åpning.
