Kan man, eller kan man ikke stole på gamle mennesker?
Dette var første gang jeg så Rosemary’s Baby. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg har utsatt denne filmen så lenge, men nå fikk jeg endelig sett filmen. Jeg gledet meg, det jeg forventet leverte dessverre ikke Rosemary’s Baby.
Rosemary’s Baby er ganske god, men problemet er at jeg har sett så mange filmer som har lånt så mye fra denne klassikeren. Det jeg satt mest pris på er uroen den skaper rundt protagonisten som ikke helt vet om hun er i ferd med å bli sinnssyk, eller om det hun tror er virkelighet.
Dette er en film som brenner veldig sakte, litt for sakte etter min mening. Det skjer ikke så mye her, spesielt bruker filmen litt for mye tid på å repetere seg selv uten å komme helt videre. Den er heller ikke skummel, den blir for hyggelig med alle de varme, gamle menneskene. Men det er interessant å se hvor ferden vil ende, men jeg forventet ikke all den mørke humoren. Det her er jo nesten en komediefilm, slutten tar jo helt av, en satire er kanskje mer korrekt når det gjelder den siste scenen i filmen.
Rosemary’s Baby er en viktig del av filmhistorien, men jeg satt litt skuffet i igjen for jeg forventet en mye skumlere film dette. Og den er heller ikke lite rasistisk med asiaten med fotoapparatet heller da. Så mange hvite mennesker og en asiat, han måtte selvsagt ha et fotoapparat.
