You do what you have to do, I’ll do what I have to do. Whatever happens, happens.
Runaway Train er en film som fremdeles holder seg godt. Jon Voight og Eric Roberts storspiller, eneste som ødelegger idyllen er Rebecca De Mornay. Hennes rollefigur er ubrukelig, hun gjør ingen nytte for seg. Bare et irriterende kvinnfolk som spyr ut pinlig dialog.
Noe av dialogen i Runaway Train er velskrevet, mens i neste øyeblikk kommer det noe ut av rollefigurens munn som kunne vært skrevet av en seksåring. Beste dialog er når Manny forteller Buck hvordan han skal leve i ettertid hvis de klarer å rømme.
Runaway Train har en rollefigur som er helt latterlig, jeg snakker selvsagt om ondskapen selv, Ranken. John P. Ryan leverer en artig rolletolkning som en sadistisk fengselsdirektør, men han hører mer hjemme i en komediefilm, for mannen er jo helt på jordet. Slutten er helt vill for å si det sånn når John P. Ryan henger i en taustige mens han forsøker å komme seg ombord toget.
En enkel film med en stor Jon Voight. Eneste som ødelegger for Jon Voight er Jon Voight. Hans aksent er slitsom i lengden, og han tyr til litt overspilling når filmen nærmer seg slutten. Ellers er Runaway Train en spennende og dyster film der håp ikke eksisterer.
