Kenshin Himura må ta opp kampen mot en annen sverdmester som vil at Kyoto skal brenne! Hans navn er Makoto Shishio!
Jeg ble litt skuffet over den første filmen da hovedskurken i animeserien ikke dukket opp. Men endelig dukker han opp, og dette er den første delen av to filmer.
Jeg hadde gledet meg lenge til å se Makoto Shishio, og selvsagt etter å ha slengt veldig mye dritt om den tragiske skuespilleren Tatsuya Fujiwara, så måtte selvsagt han spille en av mine favorittkarakterer. Det kalles karma! Heldigvis er han bandasjert, så man slipper å se hans ansikt som hele tiden overspiller. Han blir holdt tilbake av bandasjen, og det er bra! Jeg håper Tatsuya Fujiwara kan for resten av livet sitt bruke bandasje over ansiktet sitt, for hans stemme fungerer mye bedre enn hans tragiske ytre.
Rurouni Kenshin: Kyoto Inferno føles mye større ut enn den første filmen. Nå er det endelig en skikkelig god skurk med, det er ikke noe mer karakterbygging. Det er her man ser svakhetene når man skal lage filmer med mennesker foran kamerat som er basert på en manga og en animeserie. Karakterdybden uteblir, karakterene blir heller ikke bygd opp på en så god måte som man så i serien.
Og da blir dette egentlig en film for folk som har lest mangaen eller som har sett serien. Men trenger vi som har sett serien en filmtrilogi? Dessverre nei, filmene kan aldri bli bedre enn animeserien, så dette er en film som først og fremst frir til personer som ikke har kjennskap til managen eller serien. Da vil den være veldig underholdende, men jeg tror også mange av disse vil føle at de ikke blir kjent med mange av sentrale karakterer som dukker opp. For det er mange!
Rurouni Kenshin: Kyoto Inferno er en actionfylt film som er hakket vassere sammenlignet med den første filmen. Det skjer mye mer, filmen føles mer påkostet ut og filmmusikken er virkelig god, helt til det dukker opp en generisk elektrisk gitar. Men man merker at filmen har hastverk, noe som går ut over oppbyggingen og dybden.
