En kvinne mister begge beina etter en arbeidsulykke, og hun møter en mann uten penger og med en liten unge på slep. Sammen finner de tonen, men ting går ikke som planlagt da mannen er veldig selvopptatt og han liker å slåss.
Rust and Bone er en god film, men det er ikke den beste filmen om mennesker som må starte på nytt, eller som har fått utdelt dårlige kort i livet. Hovedproblemet til filmen er den ufyselige mannen som er vanskelig å like da han er selvopptatt, umoden, en tyv og når han er hardhendt mot ungen sin fikk jeg nok og jeg ønsket å se ham dø i en slåsskamp. En person som dette i en tyngre dramafilm som Rust and Bone fungerer ikke. Jeg syntes historien hans var dårlig skrevet, for det siste kvarteret hører ikke hjemme i dette universet. Jeg skjønner at han er emosjonelt ødelagt, og at kvinnen finner en venn som ikke bryr seg om at hun har mistet begge beina, men jeg fikk så lite ut av det når mannen i filmen er en så jævla drittsekk.
Historien om kvinnen som mister begge beina er det som redder filmen. Forholdet mellom henne og den mannlige protagonisten ga meg ingenting. Det mest interessante her er å se hvordan hun takler sin nye tilværelse, spesielt det å fungere som et normalt menneske igjen med å bade og gå ut på bar. Dette er to filmer i en, noe som gjorde at jeg ikke brydde meg like mye om kvinnen som jeg mente jeg burde. For jeg ble irritert over kulden som jeg følte når den jævla mannen hele tiden skulle ha for mye skjermtid, og spesielt at filmen begynte å fokusere på MMA.
Rust and Bone er en ujevn film som har en halvdel som fungerer, mens den andre halvdelen ikke helt hører hjemme her.
