Forsoning.
Secret Reunion har til nå vært den største kassasuksessen på kino i Sør-Korea. Grunnen til det må være Kang-ho Song, som alltid trekker til seg publikummere. Men som film byr ikke Secret Reunion på så mye nytt.
Fiender blir til venner, er historien der rollefigurene lærer hverandre å kjenne. Følelsen av å se en ekte kompisfilm er ikke der, mye takket være Dong-won Kang, som er veldig kjedelig. Han minnet meg om karen fra Running Turtle, bare at han fra Running Turtle var mye kulere. Rollefigurene er veldig like der de begge to er flinke til å slåss, begge rømmer fra noe og klesstilen er prikk lik.
Det skjer veldig lite i Secret Reunion. Tonen er lett og lystig, politiet er udugelige og leiemorderen er like udugelig der han aldri skjuler seg, men politiet i Sør-Korea kan jo ingen verdens ting, ikke noe nytt der i gården. Mangelen på hendelser og energi gjør Secret Reunion til en halvdaff film som aldri når målstreken. Karakterdybde finnes det nesten ikke noe av, nærmeste er Kan-ho Song som ringer sin datter. Utover det finnes det ikke mye man kan relatere til.
En film som virket spennende på papiret, for Kang-ho Song medvirker nesten aldri i dårlige filmer. Men Secret Reunion skuffet, og Kang-ho Song gjør en sjelden bommert.
