En blind mann og en døv mann blir vitne til et mord, men politiet tror at det er disse to som har drept personen. Nå må de bevise sin uskyld, og de rømmer fra politiet for å spore opp personene som står bak drapet.
Se No Evil, Hear No Evil har jeg sett en god del ganger nå. Filmen er fremdeles underholdende, men det er dessverre ikke så mye å le av her. Humoren er varm, tonen er lett og lystig og det er lett å bli sjarmert av karakterene i filmen.
Gene Wilder og Richard Pryor har alltid hatt god kjemi, det har de også her. Det blir selvsagt noen artige øyeblikk, men Se No Evil, Hear No Evil er ikke en film man gapskratter av. Man trekker mest på smilebåndet når spesielt personer forsøker å kommunisere med de to sentrale karakterene som selvsagt ikke får med seg alt som skjer.
Se No Evil, Hear No Evil holder fremdeles hodet litt over vannet, det er mye takket være kjemien mellom Gene Wilder og Richard Pryor.
