Grådighet.
Hong Kongs svar på Michael Bay får fortsatt store summer penger han kan leke seg med. Benny Chan er ikke en god regissør, selv om jeg ikke kjenner ham personlig, får man følelsen at man har med et lite barn som ikke vet hva følelser er når han regisserer en film. Eksplosjoner er han glad i, følelser vet han ikke hva er, selv om han forsøker. Mannen er nok litt evneveik, det er noe som ikke helt stemmer når han forsøker på å lage en emosjonell film med grådighet som roten til alt vondt her i livet.
Shaolin har en fin rolleliste der vi finner Andy Lau, Jacky Wu, Nicholas Tse og Jackie Chan. Andy Lau spiller den sentrale rollen, men de andre får også sin skjermtid som de må dele på den siste timen. Men ingen bemerker seg i Shaolin, manuset er for dårlig, man får rett og slett ingen følelser for noen av rollefigurene. Og når Benny Chan er en smule evneveik, klarer han heller ikke å få noe ut av skuespillerne. Nicholas Tse er det beste eksemplet på det. Denne karen kler aldri roller som skurk, han spiller på den eneste strengen han kan når han spiller en følelsesløs skurk uten samvittighet. Han er elendig i denne type roller.
Shaolin ønsker å være en reflekterende film om grådighet og krig. Men når da den evneveike fetteren til Forrest Gump, Benny Chan, forsøker å være dypere enn det han selv klarer å tenke, faller filmen gjennom isen. Shaolin er fin å se på, og filmmusikken er ganske bra. Kampscenene er ikke mye å skryte av, Benny Chan liker tydeligvis vaiere, og som vanlig missbruker han vaieren for alt det er godt for. Benny Chan er en liten moroklump, en evneveik sådan som får for mye penger og en jobb han ikke fortjener. Skulle jeg ha laget en film når jeg var 6 år gammel, hadde nok resultatet blitt mye av det samme som Benny Chan klarer å skape når han er i sitt ess.
Shaolin er en mørk film uten håp. Men hvor ble det av følelsene, Benny Gump?
