En japansk mann returnerer hjem til Japan etter å ha vært på rømmen i mange år. Hans familie er døde, hans klan er glemt, men det viser seg at han har en kniv som er gull verdt. For denne kniven har gravert inn et kart til en gullgruve, og det er flere som vil ha tak i dette kartet.
Shogun’s Ninja føles ikke ut som en japansk film. Det lukter kinesisk lang vei, men dette er faktisk en japansk film med mye galskap og kreativitet.
Shogun’s Ninja er en skikkelig B-film som er veldig underholdende. Kampkoreografien er ganske vågal, men dette her kan kineserne mye bedre enn japanerne. For det er ikke morsomt å se et spark bomme totalt mens mottageren selger dette sparket for alt det er verdt. Klippingen er veldig ujevn, og protagonisten spilt av en spretten og leken Hiroyuki Sanada, har en merkelig rytme som ikke helt stemmer i alle scener.
Det verste med Shogun’s Ninja er den grusomme filmmusikken som nesten fikk meg til å hoppe ut av vinduet. Den grufulle saksofonen koser seg i Shogun’s Ninja, og under kampsekvensene hører man en merkelig moderne musikk på den tiden som høres ut som noe jazz-dritt.
Det beste med Shogun’s Ninja er fargerike karakterer, noen kule ninjaer og kreativiteten under kampsekvensene. Men som sagt, filmen har mange problemer, det er en B-film, men en veldig underholdende en. Jeg har ikke sett mange filmer som Shogun’s Ninja som har blitt laget i Japan.
