Døden.
Da var det på tide med en ny serie etter The Sopranos. Valget falt på Six Feet Under. Jeg har hørt mye positivt om denne serien, så forventningene var svært høye. Men jeg ble en smule skuffet. Jeg forventet mer av den første sesongen der man lærer å kjenne de sentrale rollefigurene. Det som skuffet mest var at dødsfallene ikke hadde like mye dybde som jeg forventet. Jeg forventet en serie som fokuserte på smerten til de pårørende, ikke like mye på de familiære problemene til familien Fisher. Da skjønte jeg etter fem episoder at jeg så feil serie.
Når det først fokuseres på familien Fisher og menneskene de har rundt seg, forventet jeg mer dramatikk. Det er først i nest siste episode at det skjer noe dramatisk, før det går episodene litt rundt i sirkler. Jeg ble lei av kyssingen mellom Rachel Griffiths og Peter Krause, og jeg fikk for mange scener med homosex. Beklager, jeg takler det ikke, det er ikke vakkert å se på en som blir rævpult bakfra av en begravelsesagent. Det hullet er til en ting, og kun en ting.
Skuespillerne er ujevne. Det svakeste leddet er Peter Krause . Han er veldig glatt, typisk en skuespiller som hører hjemme i Falcon Crest og Dynasty. Jeg så mye Falcon Crest når jeg var ung og dum, og Peter Krause hadde passet perfekt der. Han klarer ikke å gi sin rollefigur ekte følelser, jeg følte hele tiden at han spiller en rolle, det er ikke naturlig.
Den første sesongen skuffet meg litt. Tempoet er lavt, dramatikk er det lite av. Jeg håper det vil ta seg opp de neste sesongene, noe jeg nå tviler på.
