Sorg.
Sesong tre er til nå den beste sesongen av Six Feet Under. Nå fungerer de forskjellige historiene, dette blir en tung sesong for familien Fisher. Der jeg savnet mer dramatikk i de to første sesongene, får vi en fin dose i den tredje sesongen. Rollefigurene har man lært å kjenne, og selv om jeg ikke liker så godt familiedramaer, må jeg si at etter jeg ble en smule skuffet over de to første sesongene, fikk jeg belønningen min i denne sesongen. Den som venter å noe godt, venter ikke forgjeves.
Noen av rollefigurene begynner å vise seg fra en dårlig side. Nate Fisher liker jeg fremdeles ikke, Peter Krause er ensformig og kjedelig som skuespiller. Som tidligere nevnt hører han ikke hjemme i denne type serier. Rollefiguren han spiller er irriterende og sytete. Jeg er så redd for å dø, han sutrer hele tiden. Federico Diaz viser også sin sanne side når han ikke har forståelse for hva en dyp depresjon er. Han eier ikke empati, jeg likte ham i starten, nå er han kun en selvopptatt liten drittsekk med mye fordommer og lite kunnskap.
Akkurat nå har jeg tro på at de to siste sesongene vil gi meg mer belønning etter å ha holdt ut de to første sesongene. Ting kan bare bli bedre når rollefigurene er så godt etablerte som de er nå, og jeg håper selvsagt at det vil gå til helvete for noen slik at dramatikken kan ligge og ulme hele tiden. For det gjorde den i denne sesongen.
