To liv.
Sofia Coppola har ikke akkurat laget en film for massene med Somewhere. Åpningscenen er ganske brutal og kjedelig med en Ferrari som kjører rundt i ring, og jeg som seer hadde lyst til å slå av filmen. Jeg skjønner symbolikken med scenen, men morsomt er det ikke. Etter at jeg overlevde den langtekkelige scenen, dukker det jammen meg opp to lange og innholdsløse scener til. To lange scener med strippere tok nesten kaka, igjen, jeg skjønner hva Sofia Coppola formidler, men god film er det ikke. Etter det våker endelig filmen til live når Elle Fanning dukker opp. Jeg visste ikke at hun var lillesøsteren til Dakota Fanning. Elle Fanning er ikke like god som søsteren, men det er det ikke så mange som er heller.
Kjemien mellom Stephen Dorff og Elle Fanning er absolutt til stede. Begge to leverer solide rolletolkninger, spesielt Stephen Dorff. Stephen Dorff har jeg alltid følt at folk har glemt. Han er en god skuespiller som ikke helt har slått ut i full blomst. Han og Ewan McGregor ser ut som brødre, men der Ewan McGregor er mer sprudlende, er Stephen Dorff mer tilbakelent og mørkere. Jeg foretrekker Stephen Dorff.
Overlever du tre kjedsommelige scener, har Somewhere absolutt noe å tilby som film. Mange vil nok kjenne seg igjen der de lever to liv, der du kanskje føler deg som en levende klisje som ikke har et eget liv. Du blir bare med på det jobben har å tilby, det blir kjedelig og ensomt, men for noen finnes det fremdeles et håp når man ikke kommer seg videre i livet. Johnny Marco har Cleo, det er han selv som må bestemme hvilken vei han vil ta som person og far.
Somewhere er ganske lik Lost in Translation, men den er ikke like underholdene. Der Lost in Translation er lett å like med engang, tar det mer tid med Somewhere. Lite dialog og lange tagninger der man før eller siden vil kjenne seg igjen, er det som kjennetegner Somewhere.
