Anarkister.
Jeg hadde ingen store forventninger når jeg skulle se Sønner av Norge. Det er som oftest da man får noen fine overraskelser. Jeg har problemer med norske filmer som ikke skaper noe eget. Sønner av Norge skaper et herlig, lite univers der anarki og galskapen råder. Det er nesten umulig å misslike denne fargeklatten av en film.
Sven Nordin er fantastisk i rollen som en familiefar som møter veggen etter at hans kone blir drept i en påkjørsel. Han mister kontroll på sønnen i huset som oppdager punkmusikk, og da forvandles den snille sønnen til et lite monster med dårlige venner og dårlige holdninger.
Åsmund Høeg må jeg også gi ros. Han er naturlig forvirret i rollen som en ung punker. Han er naturlig i sin rolletolkning, samme som Sven Nordin. Du tror på at dette er ekte mennesker, og ikke karakterer i en film. Det er slik det skal gjøres!
Humoren er mørk, og grenser til det absurde. Det er ikke en dyp film, selv med dødsfall, depresjon og opprør. Filmen går ikke i sømmene på rollefigurene, den er mest ute etter å sjarmere. Hvis det ligger mer bak, så mener jeg filmen misslykkes med budskapet. Den blir for lett til det.
Sønner av Norge er en av de beste norske filmene jeg har sett. Jeg elsket denne galskapen og kaoset denne filmen klarte å skape. Denne må flere se!
