En mann faller om på jobben. Legene skjønner ikke hva det er som feiler han, det ender med at han blir sendt opp til sin far som på samme tidspunkt har sin datter på besøk. En dag når faren kommer hjem, finner han sin datter liggende på gulvet i en blodpøl, det er sønnen som har drept henne. Nå gjør faren alt for å hjelpe sønnen, det vil si å skjule drapet og gjemme sønnen vekk slik at ingen andre kan komme i nærheten av han. For det viser seg at han har blitt besatt av en ond demon.
Soul er først og fremst en vakker og rolig film. Karakterene er få, de sier ikke så mye. Forholdet mellom far og sønn er interessant, de har hatt en trøblete fortid og faren gjør alt for å få sønnen sin tilbake.
Sønnen skal visstnok være besatt av en demon. Det første jeg trodde var at han var dypt deprimert og ble voldelig. For når mennesker blir besatt av en ond demon så pleier personen som blir besatt å lage et jævla oppstyr med stygt ordbruk og et ansikt som forandrer seg. Det ser man ikke i Soul, det hører man heller ikke. Den besatte sønnen er hele tiden rolig og kalkulert, derfor var det for meg litt vanskelig å svelge at han var besatt av en ond demon. Pokker ta Hollywood!
Det er interessant å følge faren som gjør alt for sønnen sin, selv om sønnen har drept sin egen søster. Men som sagt, de har en trøblete fortid og det er lett å forstå faren, selv om han går for langt når han hjelper sønnen sin.
Soul er en litt annerledes film om besettelse. Filmen brenner sakte, men godt. Soul er nok ikke en film for alle hvis man er utålmodig og forventer mye blod og gørr. Soul er heller det motsatte med en historie å fortelle om familiebånd, og hvor mye enkelte foreldre gjør for sine unger, selv om de har begått ett drap.
